A thought I don't want to think

Når jeg nå hører fra Ninni at Kristine har gått rundt og sagt at hun føler at jeg har ødelagt livet hennes siden 6.klasse begynner jeg å tenke litt. Jeg må si meg uenig. Da jeg begynte i 6.klasse på Haslum hadde hun ingen venner, alle hatet henne og syntes at hun var rar. Jeg var hennes eneste venn. I starten virket hun veldig søt og koselig, men etter en stund åpenbarte hun sin sanne natur. Og hun har ikke vært en særlig god venn i løpet av de siste 5 årene. En annen ting er at hvis hun syntes at jeg er så fæl, hvorfor søkte hun seg da inn på min vgs og ba om å få komme i min klasse? Hvorfor bryr hun seg da så mye om hva jeg gjør? Det er et eller annet galt oppi hodet til den jenta. Ihvertfall virker det sånn noen ganger... Men allikevel kunne jeg ikke noe for å tenke på at kanskje vi har følt det på samme måte i de siste årene. At hun har følt det samme om meg som jeg har følt om henne. Det skal alltid to til for å lage en krangel, og det er nesten alltid to sider av en sak. Enten det eller så er hun bare ond hele veien gjennom, og hele hennes livsmål er å ødelegge for meg. :p . Ikke vet jeg. Jeg bare vet at uansett hva som skjer så er jeg ikke sikker på om jeg vil være vennen hennes. Jeg vet ikke om jeg vil legge alt bak meg og begynne på nytt, fordi jeg er ikke sikker på om jeg vil ha henne som venn. Vi har kommet til det punktet at vi må enten ''make up or break up''. Men hvilken av de to jeg vil er jeg ikke sikker på. Hjelp?